Forkynnelsen

.... fra G-A Kvaruds talerstol

Andres lidelse – egen lidelse

,

«Selv har du rettledet mange og styrket maktløse hender. Dine ord reiste opp igjen den som snublet, og vaklende knær har du styrket. Men nå, når det gjelder deg selv, blir du motløs. Når det rammer deg selv, blir du redd.»
‭‭Job‬ ‭4:3-5‬ ‭NB‬‬

Elifas fra Teman var en av Jobs venner, og det er han som sier dette til Job.
Men det er vel ikke bare Job han kunne ha sagt dette til. Han kunne nok sagt det til de fleste av oss.

Andres problemer

Er det ikke underlig hvor små andres problemer kan være? Du ser mennesker som fortviles. De biter negler, de går fram og tilbake. De glemmer hvor de har vært og hva de skal. De er så nervøs at de knapt kan klare å holde seg sammen. Og alt på grunn av problemer.
Små problemer.
Betydningsløse problemer.
Ting som ikke burde være et problem i det hele tatt.
Det er jo bare å gjøre slik, forholde seg sånn, se det på denne måten. Bare sette seg ned og tenke rolig gjennom saken. «Se, det er jo ikke så ille!»
Man kan sannelig undre seg over hvorfor folk går så fullstendig av skaftet for slike små ting.

For ikke å snakke om: Tror ikke disse menneskene på Gud? Vi har jo en stor Gud! Ingenting er umulig for ham! Alt er i hans hender og han kan gjøre mer enn alt, langt utover hva vi kan fatte eller forstå. Bare legg det fram for ham!

Ja, sannelig kan man undre seg over hvorfor folk fortviles så lett.

Våre problemer

Men med våre problemer så er det selvsagt annerledes. Våre problemer er store. Våre problemer er vanskelige. Våre problemer er det grunn til å være bekymret for.
Det er jo tross alt ikke bare å gjøre sånn eller slik. Det er så mange ting som kan skje. Det er så mange ting man bør tenke over. Du må være skikkelig naiv dersom du tror at en sånn «tenk positivt, lev lykkelig»-filosofi kan hjelpe. Våre problemer må tas på alvor.

Og ærlig talt, en «bare be, så skal du få se»-tankegang, er den så mye bedre? Jeg kan ikke forvente at Gud skal fikse alle problemer jeg skaper for meg selv. Han har dessuten føltes veldig fjern i det siste. Jeg tror ikke helt han bryr seg om meg lenger.

Dessuten, du skjønner, det er grunner. Mitt forhold til Gud har kanskje ikke vært så optimalt i det siste. Det kunne i alle fall vært bedre. Og slik det er nå, kan jeg ikke forvente at Gud skal gjøre noe.

Gud er den samme

Ofte er Gud mer allmektig når det gjelder andre. Ofte er Gud mer nådig, mer barmhjertig, mer kjærlig når det gjelder andre. Vi mister lett tiltroen når det gjelder oss selv.
Men Gud endrer seg ikke. Hans kjærlighet er evig (Jer 31:3). Den er ikke plutselig blitt borte. Han har ikke plutselig glemt oss. Rådet til Job er også et godt råd for oss:

«Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må vente på ham.»
‭‭Job‬ ‭35:14‬

Han ser din sak. Han ser dine venners sak, men han ser også din sak. Han elsker dem, og han elsker også deg. Han er barmhjertig og nådig mot dem, og det er han også for deg.

La oss ikke så lett fortvile. Vår Gud er både en mektig Gud og en trofast Gud. Og han er vår Gud.

Gå til ham, både når det gjelder andre, og når det gjelder deg selv!

Før du går inn

,

Og en mann som hadde vært lam fra mors liv av, ble båret dit. Hver dag la de ham ved den tempeldøren som kalles Den fagre, for at han skulle be dem som gikk inn i templet, om almisse. Apg 3:2

Er man selvstendig næringsdrivende, så må man gjøre sitt beste for å finne ut hvordan man kan tjene mest mulig. Lønnen er ikke fast, den avhenger av at man får utnyttet de beste mulighetene. Vi har her en profesjonell tigger. Han ble båret til arbeidet hver dag. Det var ikke noe som skjedde nå og da. Det var ingen hobby. Dette var hans arbeide. Noen bar ham dit han skulle. Han måtte gi beskjed om hvor han skulle, og når han skulle dra dit. Og han visste hvor han ønsket å sitte.
Han ønsket å sitte der han ble sett av dem som gikk inn i tempelet.

På vei inn

De som han ønsket å bli sett av, var de som var på vei inn i templet. Ikke på vei ut, men på vei inn.
Hvorfor dette? Hvorfor ikke like gjerne sitte slik at han ble sett av dem som gikk ut?
Jeg tror han satt der, slik at de som var på vei inn, og som kanskje lurte på om de var verdig et møte med Gud, kunne skaffe seg litt god samvittighet før de gikk inn.
Det var nok mange ting som kunne tynge dem ned på vei inn, og de hadde alle hørt om at Gud var en hellig Gud. Så når de var på vei inn til gudstjenesten, inn til der hvor ofrene skulle bringes frem, så kunne de skaffe seg litt bedre samvittighet ved å gi litt penger til en stakkar som satt der. Så kunne de tenke ved seg selv at nå har jeg gjort noe godt, nå kan jeg komme frem for Gud.

Hvordan er det med oss?

Men hvordan er det med oss? Hvordan kommer vi frem for Gud?
Kjenner vi at vi kan «… med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.» (Heb 4:16), eller føler vi behov for å se etter noe vi kan gjøre før vi går inn, for å få litt bedre samvittighet.

Hvor skal vår frimodighet være?

Vår frimodighet må ikke være basert på hva vi har gjort. Det vi gjør er uansett ikke bra nok. Men det er noe som er bra nok:

Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Heb 10:19.

Det som avgjør hvorvidt Gud hører vår bønn, hvorvidt Gud vil komme med sin hjelp; det er ikke hva vi gjør i desperasjon før vi kommer inn for hans nærhet.
Det avhenger av hva han gjorde for oss
Så la oss hjelpe dem som er i nød, både på vei inn og på vei ut fra vårt fellesskap med Gud.
Men la oss aldri gjøre det for å sikre oss adgang til Gud.
Den adgangen er kun igjennom Jesu blod.

Når den allmektige ikke er god nok

,

Jeg åpenbarte meg for Abraham, Isak og Jakob som Gud Den Allmektige. Men ved mitt navn Herren var jeg ikke kjent av dem.
2Mos 6:3

Det er mennesker som ikke tror på Gud. Men for mange mennesker er ikke problemet at de ikke tror på Gud, men at de ikke tror at han bryr seg om dem. De vet at Gud finnes, men vet Gud at de finnes?
Israels folk var i slaveri i Egypt. Moses hadde forsøkt å ordne opp med problemene på egen hånd, men var ikke særlig vellykket.
Trodde Moses på Gud? Jovisst trodde han på Gud. Han trodde at det fantes en Gud, en stor Gud, en Gud som hadde skapt verden, en Gud som kunne gjøre alt. En allmektig Gud.
Men da Gud møtte Moses, så møtte han ham ikke som en allmektig Gud, men som en Gud i en tornebusk.

Når Gud kommer nær

Moses hadde forlengst gitt opp håpet for sitt folk. At folket skulle bli fri fra slaveriet, var ikke lenger noe han tenkte på. Og at den Allmektige Gud fantes ett eller annet sted, var ikke noe som endret på hans håp og hans tanker.
Det var først da Gud kom ham nær, at noe skjedde.
Gud hadde åpenbart seg for fedrene som Gud Den Allmektige.
Gud var kjent for folket som Gud Den Allmektige.
Gud var kjent for Moses som Gud Den Allmektige.
Men Moses kjente ikke Gud. Ikke personlig. Ikke før han fikk et møte med Gud i en tornebusk, en busk som ikke brant opp.

Den Gud som frelser

Moses måtte få et nytt blikk på Gud. Han måtte få et nytt forhold til Gud. Han måtte få et nytt navn på Gud.
Det gamle forholdet til Gud, var at Gud var langt borte og opptatt med viktigere ting. Gud lyttet ikke til sitt folk.
Hva var hans nye forhold til Gud?

  • Gud åpenbarte seg,
    • han viste seg som en ild i en tornebusk
  • Gud ødela ikke der han kom
    • Tornebusken brant ikke opp
  • Gud var tilstede
    • Stedet han stod på var hellig grunn
  • Gud kom med et nytt navn

Hva betydde dette for Moses?

Moses kjente Gud. Moses trodde på Gud. Han trodde på Den Allmektige
Men han trodde ikke på den nære. Han trodde ikke på en som ville gripe inn. Han trodde ikke på en som ville hjelpe. Han trodde ikke på en Gud som ville ha med ham og hans folk å gjøre.
Men nå møtte han en Gud som åpenbarte seg. En Gud som ikke bare var en fortærende ild, men som også kunne være en forblivende ild. En Gud som fortalte at han også her nede hadde et område der han var tilstede.
Og en Gud som hadde et nytt navn. Ikke bare Gud Den Allmektige, men Herren, en forløser og utfrier.

Kjenner du Gud slik?

Som vi synger i en sang: «Hans navn skal kalles Jesus, det er et frelsernavn»

Guds evige plan

,

Kjenner vi til Guds plan?

Gud har ikke bare nå nylig bestemt seg for å frelse, han har hatt en evig plan for det.

Her ser vi på Efeserbrevet 1:3-14, der Paulus beskriver Guds frelsesplan, og hva den består i, fra Guds side og fra vår side.

Tale: Spill av i nytt vindu | Høyreklikk for å laste ned (Varighet: 51:27 — 29.5MB)

113 – Syndoffer for ubevisste synder

,

3. Mosebok 5:14 – 26

Skyld er noe vi er skyldig i og som vi vet at vi har gjort galt. Herren har tilgivelse for det du har gjort mot herren og det du har gjort og ordnet opp med din neste.

Tale: Spill av i nytt vindu | Høyreklikk for å laste ned (Varighet: 50:23 — 17.4MB)

112 – Syndoffer

,

3 Mosebok kapittel 4

I Romerne 3. 23-24 står det at

alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort, uforskyldt av hans nåde, ved forløsningen i Kristus Jesus!

Syndofferet er starten på vår reise med Herren. Jesus, vår yppersteprest, tok hånd om en hver synd, både beviste og ubevisste. Og ved å komme til ham vil vår bekjennelse bli til en velbehagelig duft for Herren!

Tale: Spill av i nytt vindu | Høyreklikk for å laste ned (Varighet: 5:07:16 — 17.6MB)